Terkules, mitt nye hjem

Foer jeg dro til Costa Riva planla jeg aa jobbe i organisasjonen ANPA. Animal protection assosiation. Av forskjellige grunner soekte jeg om et nytt prosjekt utenfor San Jose. Naa arbeider jeg som laerer paa skole hvor jeg underviser i engelsk.

Sammen med Ine dro jeg til Terkules: En liten, skitten landsby ca 2 timer fra San Jose i retning det populaere turistmaalet Jaco. Selvfoelgelig, stedet har sin sjarm, men det var mye aa svelge paa en gang daa jeg foerste gang kom til stedet.

Terkules ligger ved havet, og huset jeg bor i er plassert paa stranda. Jess tenkte jeg. Naa kan jeg jogge hver morgen, for stranda er uendelig lang. Det ble med den foerste tirsdagen. Store blemmer under begge beina. Stranda var ikke saann jeg var vant med paa Sola- hjemme i Norge. Det var skjell og steiner. Jeg tenkte at det sikkert bare gjorde litt vondt i begynnelsen, og at beina ville herdes etter noen turer.. ae.. nah.

Solnedgangene her er nydelige. Jeg tror Ine og Sandra, som kommer fra Ireland og som ogsaa arbeider som volunteer har faatt med seg hver eneste en av dem, siden vi kom. Selv har jeg vaert litt rundt omkring. Har funnet meg ett skikkelig skabb treningssenter ca 50-60 min i gaavstand fra huset, hvor jeg var onsd torsd fred. Blir ogsaa noen turer dit denne uka, regner jeg med.

Og saa var det huset da. No more hot showers... aj.. hehe. Fra doer med to laaser, og to porter med to laaser, samt hengelaas, i San Jose, har jeg flyttet inn i et hus UTEN doerer. Det vil si at vi bor omtrent ute hele tiden. Ihvertfall foeles det saann.. jeg tror egentlig at det er doerer i begge ender av huset. Det husker jeg egentlig ikke, for de har isaafall aldri vaert lukket.

Vi blir vekket kl 5 hver morgen av pappegoeyen i buret utenfor vinduet. Helt ok for meg, egentlig, ettersom jeg ikke har klart aa sove lenger enn til da, uansett, siden jeg kom til Costa Rica. Om kveldene blir vi holdt oppe av nabohuset som er den stoerste lokalbaren i landsbyen. Karoke hver kveld. Jeg deler rom med de to andre jentene. Bortsett fra de to sengene er det egentlig ikke plass til noe annet en den ene hylla paa veggen. Huset er som et proeverom, med vegger som ikke gaar opp til taket. Taket er selvfoelgelig av blikk, saa hver gang det regner maa vi rope for aa klare aa hoere hverandre. Ellers er det helt ok. Typisk Costa Rica, saa tradisjonelt en kan faa det, gaar jeg ut fra.

Alle maaltider spises ute, og i traerne utenfor er det massemasse pappegoeyer, kolibrier og ekorn.

Ogsaa her blir huset vasket hver dag. -Men det er virkelig noedvendig. Det er bare fem minutter med en kjekspakke paa rommet, og det er dyr over alt.

Jeg er fremdeles ikke helt klar over hvem som bor i huset. Det gaar forskjellige folk og dyr inn og ut hele tiden. Jeg vet ihvertfall at jeg bor med mor og far, to doetre rundt 20-25 aar, en soenn paa 30 og hans datter paa 5, ca. Men det er saa mange andre unger i huset at jeg lurer av og til paa hvem som er hans.

Forresten, i gaar ankom det to nye volunteer-gutter. Kjempekoselige. Han ene fra Ireland, han andre fra Australia. Australianeren bor naa i huset mitt, i samme rom som far og datter. (Hehmmm.)I gaar kveld satt vi alle sammen og spilte kort og spiste sjokolade utenfor huset. Saa naa er vi altsaa 3 jenter og 3 gutter som gjoer en innsats for at Terkules skal bli et bedre sted aa bo. Det er bra!

Mer om stedet

• Kjent for alle krokodillene. Elva gaar ut like ved stranda, og sist uke var det to som ble tatt av krokodiller. Han ene ble grabbet i leggen da han badet i sjoen. Det hender krokodilene tar seg en tur utenfor omraadet de vanligvis holdet til. Han kom seg heldigvis unna. Han andre driver med guidete turer og forer krokodillene fra handa. Han skada bare fingeren. Maa proeve aa melde meg paa en av turene hans til uka.

• Det er ingen internett her, saa jeg maa ta buss en halvtime til Jaco for aa faa kontakt med omverdenen.

• Det er veldig skittent, med soeppel over alt, og masse uteliggere, prostituerte og alkoholikere.

• Alle barna kjenner oss og vinker, roper eller kommer og gir oss kyss og klemmer naar vi gaar gjennom gata.

• ca 500 innbyggere

• Stroemmen gaar hele tiden

Mer er vel ikke verd aa nevne. Det er lissm Terkules. Butikkene er inni private hus, fins een turistattraksjon, som er The Crocodile Man,(mannen med fingen) har kun sett en buss med turister kjoere forbi stedet og det var faktisk idag.

-Saa de fleste vet hvem du er...

Selv om boforholdene er en smule annerledes enn hva jeg er vant til, er det faktisk helt ok. Det er rart med hva en blir vant til. Maten er ganske ok den ogsa. Liiitt lei av ris og boenner, kanskje, men saa faar vi til gjengjeld servert en hel del forskjellige typer bananer, som jeg er blitt veldig glad i.

Tror jeg maa skrive om skolen og Manuel Antonia/weekenden neste gang jeg har internett, for de andre begynner aa bli klar for aa dra tilbake. PURA VIDA :D:D