Manuel Antonio og landets hoeyeste vannfall i Tercules.

Manuel Antonio. Bildene loey ikke. Jeg tror bare en gang jeg har sagt tidligere at jeg har vaert en plass som saa ut som paradis. Det var i Malaysia, og de som reiste sammen med meg dit, vet hva jeg prater om. Dette var neeesten like nydelig. Manuel Antonio. Nasjonalpark med fem kritthvite strender, hoeye boelger, stekende sol og ville dyr.

Vi sjekket inn paa hostell, og startet loerdagen med tur i parken. Det var Ine fra Norge, Sandra fra Ireland og jeg. Vi hadde pakket badetoey, vann og frisbee. Noen varme timer og 200 bilder etter, valgte vi oss ei strand og la oss langflate. Etter denne helga tror jeg ikke jeg kommer til aa ta mer bilder av apekatter, iguaner og firfisler, for de var ALL over the place, baade innenfor og utenfor parken.
Vi sa ogsaa en del dovendyr, landdyr paa fire bein som jeg ikke vet navnet paa, en kobraslange, rare fugler og dyr som saa ut som rotter, bare 10 ganger stoerre.

Manuel Antonio var virkelig chill. Mye surfere og salgsboder, ellers fire restauranter, et par-tre kiosker og et bakeri. For aa faa supermarked eller bank maa en ta buss ca 3 km rett opp bakken i retning byen Quepos. Jeg valgte aa gaa opp dit loerdags ettermiddag, og det var en fin tur.

Paa mandagen fant jeg ut at Tercules faktisk hadde en annen turistattraksjon enn den mektige krokodille-mannen. Landets hoeyeste vannfall paa hele 200 meter er plassert bare 7 km opp i fjellene. Onsdag formiddag etter foerste skole-oekt tok Paul (volunteer i nabohuset fra statene) og jeg turen oppover i taxi. Vi brukte ca tre timer til sammen aa gaa frem og tilbake, og vannfallet var MEKTIG STORT. Vi ble fortalt at det er spesielt gedigent akkurat naa, ettersom det er midt i regntiden. Det var mye myye vann, ass. Absolutt verd turen, men vi sto over badingen, for akkurat da vi hadde naadd den beste plassen for a nyte vannfallet i sin helhet, kom regnet. Da vi kom tilbake til veien der taxien hentet oss, kunne vi vri hvert eneste klesplagg paa kroppen, samt sedlene vi betalte med. Stien er ogsaa kjent for en spesiell type giftig frosk, som indianerene brukte foer i tidene paa pilspissene sine naar de jaktet. Vi saa 11 stk av dem, saa det var jo litt stas