Oct 2006

Foer jeg dro til Costa Riva planla jeg aa jobbe i organisasjonen ANPA. Animal protection assosiation. Av forskjellige grunner soekte jeg om et nytt prosjekt utenfor San Jose. Naa arbeider jeg som laerer paa skole hvor jeg underviser i engelsk.

Sammen med Ine dro jeg til Terkules: En liten, skitten landsby ca 2 timer fra San Jose i retning det populaere turistmaalet Jaco. Selvfoelgelig, stedet har sin sjarm, men det var mye aa svelge paa en gang daa jeg foerste gang kom til stedet.

Terkules ligger ved havet, og huset jeg bor i er plassert paa stranda. Jess tenkte jeg. Naa kan jeg jogge hver morgen, for stranda er uendelig lang. Det ble med den foerste tirsdagen. Store blemmer under begge beina. Stranda var ikke saann jeg var vant med paa Sola- hjemme i Norge. Det var skjell og steiner. Jeg tenkte at det sikkert bare gjorde litt vondt i begynnelsen, og at beina ville herdes etter noen turer.. ae.. nah.

Solnedgangene her er nydelige. Jeg tror Ine og Sandra, som kommer fra Ireland og som ogsaa arbeider som volunteer har faatt med seg hver eneste en av dem, siden vi kom. Selv har jeg vaert litt rundt omkring. Har funnet meg ett skikkelig skabb treningssenter ca 50-60 min i gaavstand fra huset, hvor jeg var onsd torsd fred. Blir ogsaa noen turer dit denne uka, regner jeg med.

Og saa var det huset da. No more hot showers... aj.. hehe. Fra doer med to laaser, og to porter med to laaser, samt hengelaas, i San Jose, har jeg flyttet inn i et hus UTEN doerer. Det vil si at vi bor omtrent ute hele tiden. Ihvertfall foeles det saann.. jeg tror egentlig at det er doerer i begge ender av huset. Det husker jeg egentlig ikke, for de har isaafall aldri vaert lukket.

Vi blir vekket kl 5 hver morgen av pappegoeyen i buret utenfor vinduet. Helt ok for meg, egentlig, ettersom jeg ikke har klart aa sove lenger enn til da, uansett, siden jeg kom til Costa Rica. Om kveldene blir vi holdt oppe av nabohuset som er den stoerste lokalbaren i landsbyen. Karoke hver kveld. Jeg deler rom med de to andre jentene. Bortsett fra de to sengene er det egentlig ikke plass til noe annet en den ene hylla paa veggen. Huset er som et proeverom, med vegger som ikke gaar opp til taket. Taket er selvfoelgelig av blikk, saa hver gang det regner maa vi rope for aa klare aa hoere hverandre. Ellers er det helt ok. Typisk Costa Rica, saa tradisjonelt en kan faa det, gaar jeg ut fra.

Alle maaltider spises ute, og i traerne utenfor er det massemasse pappegoeyer, kolibrier og ekorn.

Ogsaa her blir huset vasket hver dag. -Men det er virkelig noedvendig. Det er bare fem minutter med en kjekspakke paa rommet, og det er dyr over alt.

Jeg er fremdeles ikke helt klar over hvem som bor i huset. Det gaar forskjellige folk og dyr inn og ut hele tiden. Jeg vet ihvertfall at jeg bor med mor og far, to doetre rundt 20-25 aar, en soenn paa 30 og hans datter paa 5, ca. Men det er saa mange andre unger i huset at jeg lurer av og til paa hvem som er hans.

Forresten, i gaar ankom det to nye volunteer-gutter. Kjempekoselige. Han ene fra Ireland, han andre fra Australia. Australianeren bor naa i huset mitt, i samme rom som far og datter. (Hehmmm.)I gaar kveld satt vi alle sammen og spilte kort og spiste sjokolade utenfor huset. Saa naa er vi altsaa 3 jenter og 3 gutter som gjoer en innsats for at Terkules skal bli et bedre sted aa bo. Det er bra!

Mer om stedet

• Kjent for alle krokodillene. Elva gaar ut like ved stranda, og sist uke var det to som ble tatt av krokodiller. Han ene ble grabbet i leggen da han badet i sjoen. Det hender krokodilene tar seg en tur utenfor omraadet de vanligvis holdet til. Han kom seg heldigvis unna. Han andre driver med guidete turer og forer krokodillene fra handa. Han skada bare fingeren. Maa proeve aa melde meg paa en av turene hans til uka.

• Det er ingen internett her, saa jeg maa ta buss en halvtime til Jaco for aa faa kontakt med omverdenen.

• Det er veldig skittent, med soeppel over alt, og masse uteliggere, prostituerte og alkoholikere.

• Alle barna kjenner oss og vinker, roper eller kommer og gir oss kyss og klemmer naar vi gaar gjennom gata.

• ca 500 innbyggere

• Stroemmen gaar hele tiden

Mer er vel ikke verd aa nevne. Det er lissm Terkules. Butikkene er inni private hus, fins een turistattraksjon, som er The Crocodile Man,(mannen med fingen) har kun sett en buss med turister kjoere forbi stedet og det var faktisk idag.

-Saa de fleste vet hvem du er...

Selv om boforholdene er en smule annerledes enn hva jeg er vant til, er det faktisk helt ok. Det er rart med hva en blir vant til. Maten er ganske ok den ogsa. Liiitt lei av ris og boenner, kanskje, men saa faar vi til gjengjeld servert en hel del forskjellige typer bananer, som jeg er blitt veldig glad i.

Tror jeg maa skrive om skolen og Manuel Antonia/weekenden neste gang jeg har internett, for de andre begynner aa bli klar for aa dra tilbake. PURA VIDA :D:D

Ligger fremdeles over en uke etter, men men.

AAArhg, dere skulle SETT beina mine naa!! Denne helga var jeg i Manuel Antonio, noe jeg skal komme tilbake til siden. Der fikk jeg verste senga ever. Den saa ikke noe ille ut, men da jeg vaaknet loerdag morgen hadde jeg 34546 stikk paa begge beina. Om det var maur mygg knott eller hva som helst. Skikkelig, skiiikkelig ille er det... og det kloeeer.. Har tatt bilder saa gled dere folkens. Jeg er heelt spist opp. Aloe-vera og myggspray er det viktigste jeg eier her i Costa Rica. Myggen og mauren er over alt... -Over ALT!!!!!!! umuuulig aa holde dem borte uansett hvor jeg befinner meg. AARHG.. men skal proeve aa ikke tenke paa det naa, og istedet fortelle litt om hvordan jeg har hatt det de siste ukene!

Etter at Bonnie og jeg kom fra Tortugero, dro Bonnie til en annen hostfamilie, og jeg fikk tre nye jenter fra Norge aa dele hus med. Det var heeelt fantastisk. Trine og Therese fra Jessheim-omraadet og Hege fra Rjukan. En enorm lettelse aa haa noen skal gjoere akkurat det samme som meg her i Costa Rica, -aa diskutere og aa prate med, om alle de forskjellige inntrykkene, opplevelsene og prosessene som har moett meg siden jeg ankom landet.

Vi hadde ei kjempefin uke, selv om spanskkurset forandret seg fra vanlig basic ordpugging i foerste uke, til et nivaa waaay over my head uka etter. Alle mulige tidformer skulle laeres paa en to tre.
-Og pugging av uregelrette, boeyde verb som jeg ikke engang vet hva betyr. Det er vel kanskje ikke akkurat det jeg kommer til aa praktisere i de kommende ukene.

Likevel...til naa har spansken forbedret seg sakte, men sikkert. Noen nye ord hver dag.

Fredag pakket vi masse varme klaer. Det vil si jeg tok med meg de to bommullsgensrene jeg bragte med meg til landet, samt den eneste buksa mi. Vi hoerte at Monteverde laa hoeyt, hoeyt oppe i fjellene og at det ville vaere kaldt. Det viste seg etterpaa at det overhodet ikke var noedvendig, ettersom helga vi fikk var den varmeste helga paa lang tid der oppe. Vi ble istedet ganske saa solbrente.

Vi moette Ine og Caroline!! Enda to norske frivillige. Det er saa goey aa reise og bo paa hostell og bli kjent med saa mange nye folk. Over alt er alle saa imoetekommende, og naar vi prater med de andre reisende laerer vi mye tips og triks, og hoere om viktige reisemaal vi boer besoeke.

Ine har jobbet som frivillig to uker paa en hestefarm som heter Sabines smiling horses i Monteverde. Vi fikk derfor en bra pris, saa vi dro paa dagstur til hest alle sammen. Skikkelig idyllisk. Etter en lang tur var de fleste uten rideerfaring ganske stoele. Vi bandt hestene i noen traer og badet i vannfall. Minneverdig opplevelse. Det er blitt en del codak-moment.

Monteverde er en liten landsby, men selv om sentrumet er veldig lite var det faktisk en som fortalte at det bodde ca 5000 folk der. Husene er veldig spredd og veiene mellom dem er utrolige. Rett opp, rett ned. Noen av veiene saa jo ut som steinroeyser. Jeg var skraasikker paa at vi maatte ut og dytte bussen opptil flere ganger da den sneglet seg oppover, og lagde lyder som tydelig avsloerte at motoren hadde hatt bedre dager.

Loerdag kveld dro noen av oss paa butterflyfarm, andre paa slangefarm. Saa som saa. Vi ble ogsaa tatt med til en restaurant med live-musikk. Venners venner, saa vi stoettet opp. Soendagen KUNNE vi bare ikke dra hjem uten aa proeve Costa Ricas hoeyeste, lengste og raskeste Sky-Trek. 11 Liner. Det var ikke ekkelt, bare VELDIG VELDIG goey!!!hehe.

Den hoeyeste var 130 m over bakken, den lengste var 770 meter og den raskeste kunne komme opp i en hastighet paa 65 km i timen. WOW!! Saa der seilet vi over dal etter dal med ikke rain, men cloud-forest (ikke satt meg inn i forskjellen enda) med fantastisk utsikt i alle retninger. Fra det hoeyeste taarnet kunne vi se arenal-vulkanen. Kanskje jeg hopper paa en ny tur naermere vulkanene ei annen helg.

Da de andre jentene dro tilbake til mer spansk-skole i San Jose, overnattet jeg ei natt i hostfamilien til Ine. En opplevelse i seg selv ettersom kattene freak'a meg passe godt nok ut etter at de sloss om ei mus over dyna mi og deretter kroep under kjoekkenbenken hvor de hadde et 15 min hoeylydt, langt maaltid etterpaa. Innvollene var det eneste som laa igjen.

Dagen etter tok vi bussen til TERKULES!!!
Starten paa mitt volunteerprosjekt!
:D:D