Una poquita Costa Rica

Manuel Antonio. Bildene loey ikke. Jeg tror bare en gang jeg har sagt tidligere at jeg har vaert en plass som saa ut som paradis. Det var i Malaysia, og de som reiste sammen med meg dit, vet hva jeg prater om. Dette var neeesten like nydelig. Manuel Antonio. Nasjonalpark med fem kritthvite strender, hoeye boelger, stekende sol og ville dyr.

Vi sjekket inn paa hostell, og startet loerdagen med tur i parken. Det var Ine fra Norge, Sandra fra Ireland og jeg. Vi hadde pakket badetoey, vann og frisbee. Noen varme timer og 200 bilder etter, valgte vi oss ei strand og la oss langflate. Etter denne helga tror jeg ikke jeg kommer til aa ta mer bilder av apekatter, iguaner og firfisler, for de var ALL over the place, baade innenfor og utenfor parken.
Vi sa ogsaa en del dovendyr, landdyr paa fire bein som jeg ikke vet navnet paa, en kobraslange, rare fugler og dyr som saa ut som rotter, bare 10 ganger stoerre.

Manuel Antonio var virkelig chill. Mye surfere og salgsboder, ellers fire restauranter, et par-tre kiosker og et bakeri. For aa faa supermarked eller bank maa en ta buss ca 3 km rett opp bakken i retning byen Quepos. Jeg valgte aa gaa opp dit loerdags ettermiddag, og det var en fin tur.

Paa mandagen fant jeg ut at Tercules faktisk hadde en annen turistattraksjon enn den mektige krokodille-mannen. Landets hoeyeste vannfall paa hele 200 meter er plassert bare 7 km opp i fjellene. Onsdag formiddag etter foerste skole-oekt tok Paul (volunteer i nabohuset fra statene) og jeg turen oppover i taxi. Vi brukte ca tre timer til sammen aa gaa frem og tilbake, og vannfallet var MEKTIG STORT. Vi ble fortalt at det er spesielt gedigent akkurat naa, ettersom det er midt i regntiden. Det var mye myye vann, ass. Absolutt verd turen, men vi sto over badingen, for akkurat da vi hadde naadd den beste plassen for a nyte vannfallet i sin helhet, kom regnet. Da vi kom tilbake til veien der taxien hentet oss, kunne vi vri hvert eneste klesplagg paa kroppen, samt sedlene vi betalte med. Stien er ogsaa kjent for en spesiell type giftig frosk, som indianerene brukte foer i tidene paa pilspissene sine naar de jaktet. Vi saa 11 stk av dem, saa det var jo litt stas

Foer jeg dro til Costa Riva planla jeg aa jobbe i organisasjonen ANPA. Animal protection assosiation. Av forskjellige grunner soekte jeg om et nytt prosjekt utenfor San Jose. Naa arbeider jeg som laerer paa skole hvor jeg underviser i engelsk.

Sammen med Ine dro jeg til Terkules: En liten, skitten landsby ca 2 timer fra San Jose i retning det populaere turistmaalet Jaco. Selvfoelgelig, stedet har sin sjarm, men det var mye aa svelge paa en gang daa jeg foerste gang kom til stedet.

Terkules ligger ved havet, og huset jeg bor i er plassert paa stranda. Jess tenkte jeg. Naa kan jeg jogge hver morgen, for stranda er uendelig lang. Det ble med den foerste tirsdagen. Store blemmer under begge beina. Stranda var ikke saann jeg var vant med paa Sola- hjemme i Norge. Det var skjell og steiner. Jeg tenkte at det sikkert bare gjorde litt vondt i begynnelsen, og at beina ville herdes etter noen turer.. ae.. nah.

Solnedgangene her er nydelige. Jeg tror Ine og Sandra, som kommer fra Ireland og som ogsaa arbeider som volunteer har faatt med seg hver eneste en av dem, siden vi kom. Selv har jeg vaert litt rundt omkring. Har funnet meg ett skikkelig skabb treningssenter ca 50-60 min i gaavstand fra huset, hvor jeg var onsd torsd fred. Blir ogsaa noen turer dit denne uka, regner jeg med.

Og saa var det huset da. No more hot showers... aj.. hehe. Fra doer med to laaser, og to porter med to laaser, samt hengelaas, i San Jose, har jeg flyttet inn i et hus UTEN doerer. Det vil si at vi bor omtrent ute hele tiden. Ihvertfall foeles det saann.. jeg tror egentlig at det er doerer i begge ender av huset. Det husker jeg egentlig ikke, for de har isaafall aldri vaert lukket.

Vi blir vekket kl 5 hver morgen av pappegoeyen i buret utenfor vinduet. Helt ok for meg, egentlig, ettersom jeg ikke har klart aa sove lenger enn til da, uansett, siden jeg kom til Costa Rica. Om kveldene blir vi holdt oppe av nabohuset som er den stoerste lokalbaren i landsbyen. Karoke hver kveld. Jeg deler rom med de to andre jentene. Bortsett fra de to sengene er det egentlig ikke plass til noe annet en den ene hylla paa veggen. Huset er som et proeverom, med vegger som ikke gaar opp til taket. Taket er selvfoelgelig av blikk, saa hver gang det regner maa vi rope for aa klare aa hoere hverandre. Ellers er det helt ok. Typisk Costa Rica, saa tradisjonelt en kan faa det, gaar jeg ut fra.

Alle maaltider spises ute, og i traerne utenfor er det massemasse pappegoeyer, kolibrier og ekorn.

Ogsaa her blir huset vasket hver dag. -Men det er virkelig noedvendig. Det er bare fem minutter med en kjekspakke paa rommet, og det er dyr over alt.

Jeg er fremdeles ikke helt klar over hvem som bor i huset. Det gaar forskjellige folk og dyr inn og ut hele tiden. Jeg vet ihvertfall at jeg bor med mor og far, to doetre rundt 20-25 aar, en soenn paa 30 og hans datter paa 5, ca. Men det er saa mange andre unger i huset at jeg lurer av og til paa hvem som er hans.

Forresten, i gaar ankom det to nye volunteer-gutter. Kjempekoselige. Han ene fra Ireland, han andre fra Australia. Australianeren bor naa i huset mitt, i samme rom som far og datter. (Hehmmm.)I gaar kveld satt vi alle sammen og spilte kort og spiste sjokolade utenfor huset. Saa naa er vi altsaa 3 jenter og 3 gutter som gjoer en innsats for at Terkules skal bli et bedre sted aa bo. Det er bra!

Mer om stedet

• Kjent for alle krokodillene. Elva gaar ut like ved stranda, og sist uke var det to som ble tatt av krokodiller. Han ene ble grabbet i leggen da han badet i sjoen. Det hender krokodilene tar seg en tur utenfor omraadet de vanligvis holdet til. Han kom seg heldigvis unna. Han andre driver med guidete turer og forer krokodillene fra handa. Han skada bare fingeren. Maa proeve aa melde meg paa en av turene hans til uka.

• Det er ingen internett her, saa jeg maa ta buss en halvtime til Jaco for aa faa kontakt med omverdenen.

• Det er veldig skittent, med soeppel over alt, og masse uteliggere, prostituerte og alkoholikere.

• Alle barna kjenner oss og vinker, roper eller kommer og gir oss kyss og klemmer naar vi gaar gjennom gata.

• ca 500 innbyggere

• Stroemmen gaar hele tiden

Mer er vel ikke verd aa nevne. Det er lissm Terkules. Butikkene er inni private hus, fins een turistattraksjon, som er The Crocodile Man,(mannen med fingen) har kun sett en buss med turister kjoere forbi stedet og det var faktisk idag.

-Saa de fleste vet hvem du er...

Selv om boforholdene er en smule annerledes enn hva jeg er vant til, er det faktisk helt ok. Det er rart med hva en blir vant til. Maten er ganske ok den ogsa. Liiitt lei av ris og boenner, kanskje, men saa faar vi til gjengjeld servert en hel del forskjellige typer bananer, som jeg er blitt veldig glad i.

Tror jeg maa skrive om skolen og Manuel Antonia/weekenden neste gang jeg har internett, for de andre begynner aa bli klar for aa dra tilbake. PURA VIDA :D:D

Ligger fremdeles over en uke etter, men men.

AAArhg, dere skulle SETT beina mine naa!! Denne helga var jeg i Manuel Antonio, noe jeg skal komme tilbake til siden. Der fikk jeg verste senga ever. Den saa ikke noe ille ut, men da jeg vaaknet loerdag morgen hadde jeg 34546 stikk paa begge beina. Om det var maur mygg knott eller hva som helst. Skikkelig, skiiikkelig ille er det... og det kloeeer.. Har tatt bilder saa gled dere folkens. Jeg er heelt spist opp. Aloe-vera og myggspray er det viktigste jeg eier her i Costa Rica. Myggen og mauren er over alt... -Over ALT!!!!!!! umuuulig aa holde dem borte uansett hvor jeg befinner meg. AARHG.. men skal proeve aa ikke tenke paa det naa, og istedet fortelle litt om hvordan jeg har hatt det de siste ukene!

Etter at Bonnie og jeg kom fra Tortugero, dro Bonnie til en annen hostfamilie, og jeg fikk tre nye jenter fra Norge aa dele hus med. Det var heeelt fantastisk. Trine og Therese fra Jessheim-omraadet og Hege fra Rjukan. En enorm lettelse aa haa noen skal gjoere akkurat det samme som meg her i Costa Rica, -aa diskutere og aa prate med, om alle de forskjellige inntrykkene, opplevelsene og prosessene som har moett meg siden jeg ankom landet.

Vi hadde ei kjempefin uke, selv om spanskkurset forandret seg fra vanlig basic ordpugging i foerste uke, til et nivaa waaay over my head uka etter. Alle mulige tidformer skulle laeres paa en to tre.
-Og pugging av uregelrette, boeyde verb som jeg ikke engang vet hva betyr. Det er vel kanskje ikke akkurat det jeg kommer til aa praktisere i de kommende ukene.

Likevel...til naa har spansken forbedret seg sakte, men sikkert. Noen nye ord hver dag.

Fredag pakket vi masse varme klaer. Det vil si jeg tok med meg de to bommullsgensrene jeg bragte med meg til landet, samt den eneste buksa mi. Vi hoerte at Monteverde laa hoeyt, hoeyt oppe i fjellene og at det ville vaere kaldt. Det viste seg etterpaa at det overhodet ikke var noedvendig, ettersom helga vi fikk var den varmeste helga paa lang tid der oppe. Vi ble istedet ganske saa solbrente.

Vi moette Ine og Caroline!! Enda to norske frivillige. Det er saa goey aa reise og bo paa hostell og bli kjent med saa mange nye folk. Over alt er alle saa imoetekommende, og naar vi prater med de andre reisende laerer vi mye tips og triks, og hoere om viktige reisemaal vi boer besoeke.

Ine har jobbet som frivillig to uker paa en hestefarm som heter Sabines smiling horses i Monteverde. Vi fikk derfor en bra pris, saa vi dro paa dagstur til hest alle sammen. Skikkelig idyllisk. Etter en lang tur var de fleste uten rideerfaring ganske stoele. Vi bandt hestene i noen traer og badet i vannfall. Minneverdig opplevelse. Det er blitt en del codak-moment.

Monteverde er en liten landsby, men selv om sentrumet er veldig lite var det faktisk en som fortalte at det bodde ca 5000 folk der. Husene er veldig spredd og veiene mellom dem er utrolige. Rett opp, rett ned. Noen av veiene saa jo ut som steinroeyser. Jeg var skraasikker paa at vi maatte ut og dytte bussen opptil flere ganger da den sneglet seg oppover, og lagde lyder som tydelig avsloerte at motoren hadde hatt bedre dager.

Loerdag kveld dro noen av oss paa butterflyfarm, andre paa slangefarm. Saa som saa. Vi ble ogsaa tatt med til en restaurant med live-musikk. Venners venner, saa vi stoettet opp. Soendagen KUNNE vi bare ikke dra hjem uten aa proeve Costa Ricas hoeyeste, lengste og raskeste Sky-Trek. 11 Liner. Det var ikke ekkelt, bare VELDIG VELDIG goey!!!hehe.

Den hoeyeste var 130 m over bakken, den lengste var 770 meter og den raskeste kunne komme opp i en hastighet paa 65 km i timen. WOW!! Saa der seilet vi over dal etter dal med ikke rain, men cloud-forest (ikke satt meg inn i forskjellen enda) med fantastisk utsikt i alle retninger. Fra det hoeyeste taarnet kunne vi se arenal-vulkanen. Kanskje jeg hopper paa en ny tur naermere vulkanene ei annen helg.

Da de andre jentene dro tilbake til mer spansk-skole i San Jose, overnattet jeg ei natt i hostfamilien til Ine. En opplevelse i seg selv ettersom kattene freak'a meg passe godt nok ut etter at de sloss om ei mus over dyna mi og deretter kroep under kjoekkenbenken hvor de hadde et 15 min hoeylydt, langt maaltid etterpaa. Innvollene var det eneste som laa igjen.

Dagen etter tok vi bussen til TERKULES!!!
Starten paa mitt volunteerprosjekt!
:D:D

Idag er det tirsdag og over en uke siden jeg var Tortugero, men turen var litt av en opplevelse saa jeg maa fortelle litt likevel.

Mens jeg er her i Costa Rica har jeg veldig lyst aa se de ulike sidene av landet. Derfor tror jeg at weekendene her nede blir aa dra rundt og faa med seg mest mulig av det som er aa see og det som skjer. Ettersom de fleste av dem jeg spoer, sier at det er paa vest-kysten det, og at det er det som er den nydeligste siden av landet, tenkte jeg at naar jeg foerst var i San Jose, som er plassert mitt i smoeroeyet, ville vaere greit aa gripe muligheten til aa dra oestover.

Sandra, som vi bor hos, anbefalte Tortugero. Hvorfor ikke? Uten plan eller billett og et ekstremt begrenset ordforrad, satte vi av gaarde. Dersom vi ikke ville klare aa komme oss til Tortugero, kunne vi jo bare dra et annet sted. Buss til sentrum, taxi til bussholdeplass, buss ca to timer, ny buss ca en time. Deretter matte vi ta en lang baat med tak til Tortugero. Vi fikk litt av en overraskelse da vi kom dit. Vi visste at baat eller smaafly var eneste muligheten aa komme til Tortugero, men stedet var virkelig mer avsides enn jeg hadde trodd.

Baaten tok vel omtrent halvannen time, selv om den skulle ta 50 min. Tempoet var heller ikke daarlig..Men turen var veldig fin. Vi saa masse nydelige- og noen veldig rare fugler pluss to digre krokodiller i vannkanten. Ikke saa rart at det nesten hver dag er avisartikler om folk som blir tatt av krokodiller, egentlig. Bare plutselig i det fjerne intet, sto det parvise hus nedover elva hvor ungene badet bare faa minutter etter at vi hadde sett ryggen paa de store beista i vannkanten.

Tortugero har ca 1000 inbyggere. Da vi gikk paa land besto den lille landsbyen av falleferdige skur og et kaotisk veinett. Veier, og veier..smale leirstier. Ingen biler, noen faa sykler, spredt med folk. Dersom en ser paa kartet, er Tortugero ei lang poelse med land hvor det er hundrevis av elver paa innsiden, mens utsiden er strand mot hav. Landsbyen var veldig falleferdig. Det krydde av hunder, fulle av sykdommer. De hadde aapne saar, skabb, store omraader uten haar. Og de var over ALT!! Vi hadde sett noen ganske fine bilder av Tortugero, noe strand, fine bygninger osv. Ikke vet vi hvor disse ble tatt. Fotografen maa ihvertfall hatt ti medhjelpere og en hel haug taalmodighet, for aa ha klart aa ta bilde uten aa faa med 20 svaere firbente dyr.

Stranda var heller ikke noe pen. Krydde av rakved, hundelort, mygg og maur. Naar vi snakker om mygg!!! Foer vi reiste hadde vi kjoept med oss tabletter. Jeg husker ikke lenger hva de heter, men alle i San Jose fortalte at de var et absolutt must naar vi skulle til Tortugero. De gjorde at kroppen skilte ut et stoff som gjorde at vi ikke ble stukket av myggen. Jeg kjoepte to piller paa drug-storen(-jepp enda mer skeptisk naar alle farmaciene kalles drug-store) etter at mannen i butikken hadde forsikret meg i ti minutter om at de var 100% sikre, og absolutt ikke farlige.De kostet 4 kr. Samtidig sa folk..bare IKKE bruk sammen med alkohol, bare IKKE med kaffe, du vil IKKE klare sove, osv...men DET gjorde vel ingenting..! hehe I think not!! jeg kastet dem, og dro frem myggsprayen fra gode Norge.

Vi var forresten utrolig heldige. Veldig faa stikk.

Paa baat-turen traff vi et par fra israel som vi slo oss sammen med. Vi fant et ganske ok hostell (vi valgte det tredje vi besoekte), ble lurt av en fyr som tok oss med til stedets dyreste spisested, men klarte aa gjennomskue ham foer han dro oss med paa alle de andre hyper-expensive forslagene hans.

De to fra israel hadde blitt skikkelig robba paa hostellet noen dager tidligere i Puerto Viejo, saa de stilte noe hoeyere krav til overnattingen denne helga. De fortalte det er en god del korrupte hostell-eiere som driver med mye sjusk.

Vi kom rundt 5, vi spiste, vi dro paa skillpaddetur paa stranda. Det var en heeelt spesiell opplevelse. Vi fikk se en diiger skillpadde legge egg. Den holdt paa i rundt 20 til 25 minutter, og deretter saa vi hele prosessen fra den gravde ned eggene til den labbet tilbake i sjoen. Det var kjempespennende. Vi maatte vaere musemusestille og det ble brukt et bittelite roedt lys for aa klare see noe. Kamera var SUPER-forbudt, og jeg haaper ikke skillpaddene tar skade av nysgjerrige turister som oss. Det virket heldigvis ikke som at den brydde seg. Den gjorde en skikkelig god jobb og den virket veeldig sliten da den slepte seg mot boelgene.

Soendags morgen kl 6 sto vi klar for kanotur i nasjonalparken. Omstendighetene var egentlig veldig merkelige. Vi satte oss i en kano med vaer vaar aare. Vi padlet innom et lite skur paa veien og kjoepte inngangsbilletter. Ogsa der var ogsa helt oede. Deretter var det lissm OK aa padle inn i omraadet som ble betegnet som nasjonalpark. I begynnelsen saa det helt likt ut som omraadet rundt de andre elvene, men da vi kom skikkelig inn i parken kunne jeg se enorme forskjeller. Fargene forandret seg, alt ble saa mye klarere og sterkere,-renere. Parken var enorm. Vi hadde vaert fullstendig lost uten guid. Guiden var dyyktig. Han hadde 20 aars erfaring og han fant alle mulige slags dyr som vi ikke hatt nubbsjans om aa legge merke til i den tette vegetasjonen. Det var en fantastisk opplevelse. Vi fikk sett tre av de 3 forskjellige typer apekatter som levde i parken, svaere fugler, oter, iguanaer, krokodiller... Og vi padlet veeeldig naert.

Da vi satt musestille oppi kanoen ca en halv meter fra en baby-krokodille..de har ogsaa et navn men husker ikke hva -og tok bilder, sa guiden plutselig at bare saa dere vet det, hadde den klart aa komt seg oppi baaten raskere enn dere hadde klart aa reagere...men det hadde aldri skjedd paa hans turer da. Waae!!!!!

Lydene i skogen var sa merkelige, at jeg foelte jeg var i en annen verden. Intense skrik fra apekattene og ufo-ul fra fuglene.Vi moette ogsaa noen andre padlende kikkere, og vi kunne fortelle hverandre hvor det var forskjellige dyr aa se. I en av elvene kom brunapekattene saa naer at guiden sa vi maatte padle bort fordi det hadde hent at apekattene hadde kastet kokosnoetter.

Da vi hadde tatt skilpaddeturen og safarien i regnskogen hadde vi egentlig gjort det Tortugero hadde aa tilby. Vi kunne ikke bade i sjoen heller, for det krydde av haier. Det var merkelig, for vi merket at de pratet mye mer engelsk her, enn i hovedstaten. I turistsesongen er visst de smaahostellene fullstappa, og det er visst det som holder den lille landsbyen i live.

Hjemturen gikk dessverre ikke like glatt som turen bort. Vi var egentlig ganske fornoeyde over aa ha kommet oss til Tortugero fra San Jose paa fire /fem timer. Vi hadde blitt fortalt at det var et lite prosjekt i seg selv. Paa hjemturen forsto vi hva de mente. Den varte i hele 10 timer. Baat og bussforsinkninger, motstroem i elva, mye folk. Ekstremt mye folk egentlig, ettersom fredagen (15.sept) var frigjoeringsdag, og de fleste ticoer hadde hatt langhelg.

Nei, jeg maa si at det var godt aa ta en lang dusj i det rene huset hjemme i San Jose soendagskveld. Men Tortugero er likevel absolutt et sted jeg vil anbefale i Costa Rica. For ei helg. hehe. Og om du har et fly aa rekke, ville det kanskje vaert lurt aa legge turen om et annet sted.

Hola amigos!!

Helt fantastisk. Jeg ble hentet paa hostellet loerdag, og transportert til et lite tettsted i San Jose som heter .. vent litt.. tror jeg maa spoerre naboen her..: Curridabat Centro!!

pause

ok her er jeg igjen. Man har et spm til naboen, og da er man igang. Ticoen -som man kaller folket fra Costa Rica, ved siden av meg er vist veldig pratsom, men naa tok Bonnie over, som er fra Australia og som snakker om mulig enda mindre spansk enn meg.

Uansett!
Familen jeg bor hos er super. Den bestaar av Sandra, mor i huset. Bing, far i huset- (Begge pensjonert),Anna- la abuela - mor til Sandra. Don, pensjonert gringo fra Miami som flyttet inn i februar, pluss hushjelpen som har et vaanskelig navnBonny er ogsaa paa spanskkurs, og bor i samme familie som meg for to uker.

Jeg lever veeldig bra, kan ikke klage. Huset blir vasket fra topp til taa hver eneste dag, maten blir servert naar og hvordan jeg selv vil ha den, klaerne mine blir vasket, senga blir ordnet(uansett hvor fint jeg rer den selv blir den redd paa ny), paraplyen min blir brettet sammen og tingene mine ryddet. Sandra prater litt engelsk, saa det er som oftest hun som faar gjennomgaa med ramser av spanske gloser etter skole. Bing prater ikke et ord spansk, men han tar meg med i frukthagen og forteller meg navnene paa all frukten jeg aldri har sett foer.

Don forteller meg de meste av hva jeg trenger aa vite, alt fra hvor det er mest behagelig aa sitte i bussen til hvordan jeg skal brette kolene'ene- som er pengesedlene de bruker i landet.

Jeg har naa gaat fire dager paa spanskkurs, og jeg laerer noe nytt hver dag. Fire timer om dagen. dvs inkl en time heh.. lunsj.
Lunsj har en tendens til aa bli dratt veldig ut.Laereren heter Andrea og er kjempemorsom. For aa komme til skolen,maa Bonnie og jeg gaa ca 300 meter. Paa veien passerer vi en skole hvor elevene konstant synger, en park hvor det for tiden blir bygget en sene til imorgen - frigjoeringsdagen til Costa Rica, tre taxiér med de samme taxisjaefoerene, samt en mann som stopper trafikken for oss naar vi krysser veien.

Trafikken her nede er forresten GAL!-og overalt kan man se malte hjerter som er delt i to, eller store smilefjes i veibanen. Som jeg fort forsto er ticoene ikke saa helt fan av Nicuragua-folket, ettersom hjertene symboliserer doedsfall av en tico, mens smilefjesene doedsfall av en nicuraguaer.
(Nicuragua er et veldig fattig land, og mange kommer derfra i haap om et bedre liv i CR. Dessverre har det ikke gaatt saa mye bedre for dem her, og de fleste omradene som er regnet som skikkelig utrygge i CR, og alle stedene du IKKE skal gaa alene, er omraadene hvor niguraguafolket har tatt over. Det samme gjelder omraadene med folk fra DenDomRep.)

Likevel, Anna er fra Nicuragua, og hun maa jo vaere Costa Ricas soeteste menneske. Saa det faar vel bli litt màs a menos,som de pleier si.

Siden loerdag har Don tatt meg med til et treningssenter ca en km eller to fra huset. Der har vi dratt sammen hver dag siden, saa selv om jeg er ute og reiser maa dere ikke tro jeg ligger paa latsiden. I kveld blir det aa teste ut la cine. Utfordringen blir aa finne en u-dubba film. For aa komme dit tar man bussen ca fem min, som btw koster hele 135 colones. - 2 kr. Bussen lever sitt eget litt liv. De har rutetabeller, men det er ingen som kan dem.

Utenfor har det daglige lykkeregnet begynt, saa idag blir det utendoerssvoemming paa treningssenteret i regnvaer.

Forresten glemte jeg aa nevne at familien har en nyyydelig hund, Miel -som betyr honning
-og et par kanarifugler som selvfoelgelig ogsaa faar boligen vasket hver eneste dag.